En symfoni av farge og form ved Zürichsjøen
I en park ved Zürichsjøen, står Pavillon Le Corbusier som et levende bevis på en harmonisk forening av farge og form, et manifest for den visionære arkitekten Le Corbusiers banebrytende ideer. Denne stålstrukturen med glasspartier, ferdigstilt i 1967, er ikke bare et eksempel på modernistisk arkitektur på sitt beste, men også et kunstverk som bærer Le Corbusiers revolusjonerende fargeteorier.
Det var interiørdesigneren og galleristen Heidi Weber som i 1960 overtalte Le Corbusier, en av 1900-tallets mest innflytelsesrike arkitekter, til å skape et museum dedikert til hans kunstneriske arv. Weber, en alenemor, finansierte selv prosjektet og overvant mange hindringer for å få sin visjon til å bli virkelighet. Paviljongen ble innviet 15. juli 1967 som Centre Le Corbusier – Heidi Weber Museum, og markerte samtidig det siste fullførte verket i Le Corbusiers karriere. Tragisk nok døde han allerede i 1965, før paviljongen var ferdig. Bygningen, som ble fullført posthumt, bærer en spesiell betydning som det eneste huset designet av Le Corbusier helt i stål og glass.
Paviljongen er en tydelig manifestasjon av Le Corbusiers fargesystem, Architectural Polychromy, som han utviklet i 1931 og senere utvidet i 1959. Systemet består av 63 nøye utvalgte farger, designet for å fremkalle spesifikke emosjonelle og romlige reaksjoner. Eksteriøren er dekket med store fargeblokker – rød, blå, gul og grønn – på lakkert panel, noe som skaper et dynamisk samspill mellom bygningen og omgivelsene. Den bevisste bruken av farge reflekterer Le Corbusiers syn på farge som et sentralt arkitektonisk verktøy, heller enn et område for dekorasjon.
Inne i paviljongen fortsetter hans arbeid med farge. Le Corbusier brukte fargekoding for å skille funksjonelle elementer i bygningen: gult for elektriske installasjoner, rødt for varmtvannsrør og blått for kaldtvannsrør. Denne gjennomtenkte bruken av farge forsterker ikke bare det estetiske uttrykket, men gir også besøkeren intuitive ledetråder om bygningens indre funksjon og understreker Le Corbusiers streben etter å forene form og funksjon.
Heidi Weber var museets leder i fem tiår og kuraterte utstillinger som presenterte Le Corbusiers arbeid som en sammenhengende kunstnerisk visjon, der arkitektur, maleri, skulptur og design samspilte. I 2014 ble eierskapet av bygningen overtatt av byen Zürich, og paviljongen ble omdøpt – en endring som Weber protesterte mot, men hennes innflytelse på prosjektet forblir uvurderlig.
I dag står Pavillon Le Corbusier som et kulturelt landemerke og et levende kunstverk. De fargerike panelene og de strenge geometriske linjene minner oss om en tid da modernismen omfavnet farge som et fundamentalt arkitektonisk uttrykk, og gir besøkende en engasjerende opplevelse som formidler Le Corbusiers varige arv.
